bin laden er drept (hvorfor er alle plustelig på fornavn med ham nå?). bombene faller i libya. oppi alt dette handlet mitt siste blogginnspill kun om mat.
hva skal man si. mat må man ha. jeg blir glad av mat. glad er bra. men noen varig glede er det dog ikke. når jeg har ett er jeg trist fordi jeg åt for mye. når jeg ikke har ett er jeg hangry. er dette et liv? gleden, mitt livs glede, ligger i punktet hvor næringsmiddel knuses av kjevene og blander seg med spytt, etingen, fortæringen. den mest elendige, egoistiske, destruktive mekanisme. vi eter i felleskap her, men jeg er brydd over det, eting burde skje i lukkede rom, singulært, skamfullt, ikke være gjenstand for fest. i min perfekte kultur er det slik, og festen, den skjer når vi driter, det er DA vi burde samles, for å feire at avfallsstoffene forlater kroppen, en kultur bygget rundt massiv kollektiv driting, en lettelseskultur, tror jeg er et skritt i riktig retning.
men vi lever nå i æsjbæsj-land. merker det når vi er i felt. alle vil bæsje, men få vil tømme bæsjebøtta. jeg tømmer gjerne bæsjebøtta. jeg tømmer den med glede. for i dette stadiet er det elendige over. i denne jorden ligger kimen til nytt liv.
